Å "komme ut av skapet"

08.03.2013 kl.00:48

Hei, tenkte jeg skulle fortelle litt om hvordan det var å "komme ut av skapet" for meg.

Jeg er jo tross alt mamma!? ?Da er det vell ikke rett å være bifil? Vell, dette innlegge

t har jeg brukt lang tid på og jeg har skrevet og omskrevet flere ganger, men jeg føler

for å dele dette med dere. Jeg vet det er folk som syntes dette var rart og at det blir feil.

Men for all del, syns hva dere vil, men sånn er jeg og sånn er det(siterer barnetv :p)

Jeg velger selv hva jeg deler og  ikke deler, så får dere velge om dere vil lese eller ikke.

Her kommer det:

 

Jeg har visst at jeg har vært bifil i nå snart 2 år, men fordi jeg har Marvin så tok det meg

1,5 år å velge å si noe til noen. Jeg har tenkt og hatt lyst å fortelle det så ufattelig mange

ganger, men har alltid vært redd for hvordan folk ville reagere og hvordan dette ville bli

for Marvin. Hvordan han kom til å oppleve det, hvordan folk kom til å behandle meg, eller han.

Hvordan dette kom til å påvirke Marvin når han begynner på skolen. Hvordan familien kom

til å takle det, om jeg kom til å  miste kontakten med familien, eller hvordan mine venner ville

ta det, behandle meg og hvem som kom til å bryte kontakten. Ikke minst hvordan jeg skulle s

i det. Jeg vet mange mener dette er en "fase" og at jeg kommer til å "komme over det"

Men slik er det da ikke. Jeg er den jeg er, kan ikke noe for det og kan heller ikke endre på det. 

 

Åh, som jeg har prøvd å "endre" på det og skjule det. Det har vært så mange følelser og tårer rundt dette.

Marvin har vært den største grunnen til at jeg ikke har sagt noe. Men det begynte å tære på meg, jeg følte meg

ikke "hel" på en måte, vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men jeg tenkte mye på det og jeg prøvde å fortrenge det.

Det gikk ikke. Så her sitter jeg, 19 år, mamma til en fantastisk gutt på 3 og er bifil. Tro meg, reisen hit har ikke vært så enkel.

Men nå er det ute og jeg vet at ikke alle synes det er greit, men jeg har lært meg å ikke bry meg så mye om hva andre sier.

Det lærte jeg tidlig, det var ikke akkuratt rosenrødt å gå gravid som 15 åring, men jeg kom meg igjennom det og jeg har vokst

på det. Jeg har aldri vært helt som alle andre, men det er jeg glad for også! Jeg har et fantastisk liv og er glad jeg er akkuratt 

den jeg er. Å "komme ut av skapet" er ikke enkelt, jeg var frustrert, lei, sint, men mest av alt REDD.

 

Vell, jeg fortalte det vell først til min besteste Marianne, det var henne jeg følte det var rett og fortelle det til først, om hun

godtok meg så ville liksom resten bli litt lettere. Hun ble sjokkert og litt overrasket trur jeg, men et par timer etterpå så 

oppførte hun seg som normalt og var like glad i meg! Jeg elsker deg Marianne, er så glad jeg har deg i livet mitt!

Så var det min kjære mor, jeg vet jeg hadde slengt dette ut i luften en dag vi var på utestedet her sammen,

Men trur ikke hun tenkte så mye over det da. Så skulle jeg fortelle henne det på nytt,  jeg satt og tenkte i flere timer

på hvordan jeg skulle fortelle det, hvordan hun ville reagere og på hva jeg skulle si når hunsvarte, eller spurte meg om ting.

Da jeg hadde fortalt det til henne, ble det stille. Jeg tror det var mye og fordøye på en gang.

Nå hadde jeg sagt det, det føltes rart/godt. Jeg husker faktisk ikke hva hun svarte, men jeg vet hun bare trengte litt tid på seg

til å faktisk forstå. Så heldig som jeg var så behandlet hun meg ikke på noen annen måte en hva hun alltid har gjort. Det var 

akkuratt det jeg ville hun skulle gjøre, jeg er jo tross alt den samme Therese.  Beste mammaen min! Du er fantastisk!!

Så fortalte jeg det til min kjære nabo, som sa hun hadde visst det lenge, men brydde seg ikke noe om det. Hennes

esakte ord var "trur du ikke jeg har skjønt det eller!? Glad i deg alikavell" Åh, vakreste Lisa mi! <3

 

Resten av vennegjengen min fikk vell vite det litt etter litt, noen tok det bedre en andre, men velger å ikke legge ut navn på de.

Nå gjennstod pappa og søsken: Jeg sendte pappa mld og skrev at jeg hadde noe jeg ville fortelle, før han kom på besøk.

"kanskje du skal fortelle det nå så jeg får litt tid til å tenke på det før jeg kommer?" Var svaret jeg fikk. Jeg gjorde det og satt

med tårer i øynene å ventet på svar. Til slutt pep det på telefonen og jeg svelget 3 ganger før jeg åpnet den. Der stod det¨

som skulle ha mest påvirkning på meg " Jenta mi, jeg er glad i deg for den du er, ikke for hvem du liker, du er fortsatt jenta mi"

Tårene trillet og all angsten jeg hadde hatt for å fortelle det var borte. Jeg var sikkert 50 kilo lettere, pappa fikk i oppdrag¨

å fortelle det til de andre i familien, ikke fordi jeg ikke gadd å fortelle selv, men fordi jeg ikke klarte. Jeg hadde trosset

frykten min nok og ville bare være. 

 

Nå gjennstod pappaen til Marvin, hvordan ville han og hans familie reagere, jeg ringte og pratet litt med han før jeg fortalte

at jeg var bifil. Han svarte med det at "Oj, det var liksom litt som å tråkke i en sølepytt på en varm solskinnsdag, sjokkerende,

men forfriskende" (jeg husker faktisk ikke helt ordrett hvordan han sa det, men innbiller meg det var noe sånt). Nå hadde jeg

faktisk gjort det, å jeg følte at nå kunne bare verden komme å by på det det hadde. Marvin får jeg ikke forklart det til så godt enda,

men vi lever i 2013 og det er ikke like tabu som det var før. Folk legger seg ikke like mye opp i det som de gjorde før. Det er

liksom blitt mere greit nå en hva det var. Jeg var sinnsykt heldig som fikk så mange positive svar når jeg kom ut! Jeg hadde

ikke klart det uten støtte fra min kjæreste. Hun(ja du leste riktig) satt og holdt meg i hånden og støttet meg, ba meg ta den tiden 

jeg trengte, men sammtidig dyttet meg litt(noe jeg virkelig trengte). 

 

Jeg er fortsatt meg, forskjellen er at kjæresten min er ei jente. Det har såklart ikke bare vært positive reaksjoner, men de negative har

det vært så få av(ivertfall de som har tørt å sagt noe til meg, regner med det er en del snakk bak ryggen min ;p) at jeg har ikke ofret

de en tanke en gang. Familien min støtter meg, og vennene mine gjør det. Da får andre bare føle og si hva dem vil om denne saken.

Marvin har ikke hatt vondt av det, han er fortsatt den ernergiske fantastiske gutten som han alltid har vært. Tror egentlig jeg skal runde av 

her jeg, så håper jeg dere som har lurt fikk svar. Vet det ble et langt innlegg, men ble brått mye å skrive.

 

Husk folkens de som virkelig er

glade i dere er glade i dere uansett hvem dere er. Høy, kort, tynn, tykk, heterofil, bifil eller homofil. Stå på for hva som er rett for deg,

ikke for hva andre mener er rett. Vi er den vi er, enten folk liker det eller ikke. Dessuten kan man ikke gå igjennom livet uten å ha noen

som alltid kommer til å kommentere, eller misslike den du er eller hva du gjør. Sånn er verden, det gjelder å være den større personen

å gjøre livet ditt til det du vil det skal være. 

 




<3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3

8 kommentarer

Mini ch

08.03.2013 kl.02:00

Er så utrolig stolt av deg Therese! Evig glad i deg
Heisann kjære blogger! Har du lyst å prøve et helt nytt og spennende produkt som gjør tennene dine hvit og flott? I tillegg til tannblekingssettet, får du også en gratis elektrisk tannbørste! Om du allerede har en, kan du gi denne bort om du vil, for eksempel i en blogg konkurranse til en av dine lesere. Klikk deg inn på lenken med en gang før vi er tomme - første blogger til mølla! ;-)

Marita Mabell

08.03.2013 kl.03:11

Hei kusine. Jeg syntes ikke det er noe

Og fortelle for alle er jo glad i deg unnsett

Et menneske er et menneske. Jeg brydde

Meg ikke når jeg fant det ut på Facebook

Syntes det bare er bra at du har en som

Er glad i deg og Marvin samme og det er

Gutt eller jente. Men forstår at det kan være godt

Og dele og fortelle så slipper folk og lure osv.

Du er super søt og selvom jeg ikle har møtt deg

Kanskje når vi var små som jeg ikke husker men unnsett

Så er jeg glad i deg :-) suss

Krokko

08.03.2013 kl.08:31

E så stolt over d Therese ❤ loveu

Marit Sletnes

08.03.2013 kl.21:48

Gratulerer, Therese! :) Jeg vet jo hvordan dette er, men uten barn i bildet selvfølgelig. Jeg husker hvor utrolig nervøs jeg var i tiendeklasse da jeg gjorde det, jeg husker de teite kommentarene, de positive tilbakemeldingene, og den positive støtten fra deg og diverse andre. Jeg husker at det var jævlig først, og så mye enklere etterpå. Håper (og tror) at du kjenner deg igjen i det. Jeg har mye respekt for deg og det du har å håndtere i livet ditt, tror du har mer livserfaring du enn de fleste på vår alder. Stå på og lykke til videre!
Marit Sletnes: Takk! Ja, husker det :) Er ikke noen enkel sak nei, men ting blir så mye bedre etter hvert :) Har en del livserfaring ja :p Men tusen takk for støtten! :*

MrsJuliet

10.03.2013 kl.12:49

Flott innlegg Therese :-) Det viktigste er at du og Marvin er lykkelige og har det bra. Klem

Siw Therese Ekholm

14.03.2013 kl.22:25

Jeg synes du er kjempe tøff, Therese! Du er fortsatt den samme Therese selv om kjæresten din er ei jente, og det er det ingen som kan forandre på.

Husker selv hvor vanskelig det var å fortelle familie og venner at jeg var forelsket i ei jente, men for meg var det bare en "fase" og fant fort ut at dette ikke var meg. Man finner alltid ut hvem man er ut av å oppleve ting og ta utfordringer/sjanser :-)

Ønsker deg all lykke til, Therese! Er og vil alltid være glad i deg <3

Skriv en ny kommentar

Therese, 19 år og mamma til verdens herligste prins!
Therese, 19 år og mamma til verdens herligste prins!

20, Sunndal

leser denne bloggen NÅ Jeg har nå delt graviditeten min med dere og har nå planer om å dele hvordan det er å ha blitt mamma i en alder av 16 år. 2.Mars 2010 kom Marvin Christopher til verden 3370 gram og 50 cm lang. Vi bor alene i en leilighet på Sunndalsøra og trives her. Jeg og barnefar er ikke lenger sammen, men vi var sammen i 4 år. Marvin er i barnehage og jeg skal begynne på skolen igjen. Bloggen handler om hvordan det er å ha blitt mamma og generelt andre ting som frister å skrive om. Bloggen er som en dagbok for meg og det er også en måte for andre i familien vår til å få med seg litt av hva som skjer hos oss. Jeg har nå fylt 19 år og Marvin Christopher 3. Om du lurer på noe så send meg gjerne en mld til therese-karrestad@hotmail.com

Kategorier

Arkiv


hits